Fra Sørøyveg til Dønnesfjordveg

Her vil vi samle fakta om vegens
tilblivelse, fra planen om Sørøyvegen og frem til det som ble realiteten i dag.



SAGNET OM SØRØYVEIEN

SAMFERDSEL OG POLITIKK I HASVIK KOMMUNE

 

Denne historien er skrevet etter nedtegnelser fra min far Hjalmar Jenssen.

Videre er den omarbeidet, og tilføyelser  fra den seinere tid er tatt med for å gi en klargjøring av hva som seinere skjedde med veiplanene.

 

 

Så tidlig som i 1926 ga Stortinget den første bevilgning til veien Hasvik, Breivikbotn, Dønnesfjord og Nordfjord. Omtrent samtidig ble det gitt bevilgning til veien Langstrand, Lotre og Sandøybotn. Dermed hadde veimyndighetene gått inn for at hovedveien over Sørøya skulle bygges.

I 1939 ble veien Hasvik- Breivikbotn ferdig og bevilgningene fortsatte til parsellen Breivikbotn- Dønnesfjord, dog uten at arbeidene ble satt i gang. Krigen kom på og  under  tyskernes okkupasjon av Norge ble det skifte av ordfører. Han gikk inn for at veien Breivikbotn- Sørvær skulle bli bygget, noe det ikke var noe å si på.

Etter forslag fra  ”Nersida” ble det i 2 kommunestyremøter på rad  besluttet med knepet flertall at veien Breivikbtn- Sørvær skulle bygges først.

 

Daværende veisjef Hofseth kunne ikke godt foreslå strøket bevilgningene til veien Breivikbotn- Dønnesfjord som jo var under bevilgning, men førte opp veien Breivikbotn- Sørvær under bevilgningsposten ”Veier i sjøbygdene”. Straks bevilgningene forelå til veien Breivikbotn- Sørvær, ble arbeidene satt i gang. Arbeidet på veien Breivikbotn- Dønnesfjord ble ikke satt i gang, tiltross for at pengene var tilstede og at den gikk under en annen bevilgningspost.

I og med beslutningen i kommunestyret om at veien Breivikbotn- Sørvær skulle bygges først og det at arbeidet med veien Breivikbotn- Dønnesfjord ikke ble satt i gang tiltross for at denne hadde sin egen bevilgning, fikk Sørøyveien sitt første alvorlige dolkestøt.

 

Veibevilgningene var ikke store den gang, men det ble gjennom årene bevilget følgende beløp: I 1940 kr 30.000,-, 1941:  kr 30.000,-, 1942: kr 30.000,-, 1943: 20.000,-, 1944: kr 18.000,-, 1945: kr 0,-, 1946: kr 20.000,-, 1947: kr 20.000,-. Til sammen kr 168.000,-.

Det ble i årene som fulgte gjort mange henvendelser fra veisjefen til kommunen om å sette arbeidet i gang på veien Breivikbotn- Dønnesfjord. Veisjefen hadde ikke arbeidsfolk å sende og det var kommunens ansvar å fremskaffe arbeidsfolk.

I 1947 får så kommunen et ultimatum fra  veisjef Hofseth ”at hvis arbeidet ikke nå blir igangsatt på veien Breivikbotn- Dønnesfjord, ville pengene bli brukt på andre veianlegg”.

 

I gjenreisningstiden  var det vanskelig om arbeidsfolk , og daværende ordfører forsøkte å gjøre sitt beste for å skaffe folk, men bare en mann meldte seg.

Nå fikk Sørøyveien sitt banesår.

På møtet i fylkesveistyret i mai 1948 ble de kr 168.000,- fordelt på veien Berlevåg- Kongsfjord med kr 40.000,-, Øksfjord- Øksfjordbotn kr 40.000,-, Lebesby- Oksevåg kr 20.000,- og Hasvik- Breivikbotn (grusing) kr 50.000,-. De kr 18.000,- som var igjen ble seinere brukt til å opparbeide vei til damstedet for daværende Sørøy Kraftlag.

 

Bevilgningene til Sørøyveien stoppet opp, og i årene som kom sto det bare teksten på veien i statsveibudsjettet med tilsvarende nuller i de rubrikker det burde vært tall.

 

I 1952 ble rasjonaliseringsplan for kommunikasjonene i Nord- Troms lansert. Den gikk bl.a. ut på at ved å bygge veier kunne en stor del av trafikken overføres fra sjø til land- med de besparelser en på denne måte oppnådde i samferdselssektoren ville kostnaden ved å bygge vei betale seg for eksempel i løpet av en 10- årsperiode. Denne rasjonaliseringsplan ble godt mottatt i Stortinget, og det ble gitt bevilgninger til denne plan.

 

I Finnmark ivret både veisjef Irgens og samferdselskonsulent Hauge for en lignende rasjonaliseringsplan for Finnmark. Fylkestinget oppnevnte da en rasjonaliseringskomite høsten 1952 med mandat til å forelegge en slik plan for fylkestinget i 1953.

 

Planen ble forelagt fylkestinget i 1953, og i denne plan var Sørøyveien oppført som nr. 1. Det var heller ikke tvil i fylkestinget at denne vei betydde mest besparelse i samferdselssektoren. Under fylkestingets behandling av planen ble den imidlertid pålesset en rekke veikrav som hadde mindre med rasjonalisering av kommunikasjonene å gjøre, slik at planen nådde opp i 32 mill. kroner , og vant ikke gehør hos statsmyndighetene.

Det optimistiske blaff av håp brast dermed.

 

I 1956 lanserte fylkesmann Holt ”Vestfinnmarkplanen”. Den plan gikk ut på å føre veier og kraft til underutviklede områder i Vestfinnmark, for på denne måte å legge grunnlaget til rette for en industriell ekspansjon i disse områder. På denne planen var Sørøyveien ført opp som nr. 2.

Dessverre vant heller ikke ”Vestfinnmarkplanen” gehør hos statsmyndighetene, og håpet for Sørøyveien brast igjen.

 

Hele 17 år etter at den første bevilgning var gitt til parsellen Breivikbotn- Dønnesfjord, ble den i 1957 tatt opp til bevilgning over statsveibudsjettet, men resten av veien Dønnesfjord- Storelv var falt mellom to stoler. Den første bevilgning var på kr 30.000,- i 1957 og er seinere øket til kr 100.000,- i 1961. Det var klart for enhver at med et slikt bevilgningstempo ville det gå lang tid før veien nådde Dønnesfjordbotn, og ingen av de nålevende på Sørøya ville se Sørøyveien ferdig.

 

På fylkestinget i 1960 la veisjef Stav frem et forslag til prioritering av veier søkes ført opp til bevilgning under ”Utbyggingsprogrammet for Nord- Norge. I veisjefens forslag var Sørøyveien plassert som nr. 7.

Fylkestinget vedtok enstemmig å føre opp Sørøyveien som nr. 3. Veien hadde nå fått så god plassering som noen med rimelighet kunne forlange.

I juni 1961 fremmet Hasvik formannskap et forslag for fylkestinget om å kreve at de 4 første prioriterte veier av fylkestinget i 1960 nå måtte søkes gitt bevilgning under ”Utbyggingsprogrammet for Nord- Norge”, slik at veien kunne gjøres ferdig i løpet av en 5- års periode. Fylkestinget i 1961 kunne ikke anbefale at kommunene opptok lån til delvis forskottering av veiene, men anbefalte ellers forslaget på det beste.

En tar neppe feil i at dette – sammen med andre veikrav rundt om i landet, var en medvirkende årsak til at Stortinget før jul øket veibevilgningene med 50 mill. kroner, hvorav Finnmark fikk 3 mill. kroner i øket bevilgning.

Endelig fikk Sørøyveien sin sjanse til å bli realisert, og det på forholdsvis kort tid.

Aldri hadde vel håpet vært mer lyseblått.

 

Det som skjedde siden var at en aksjonsgruppe for å få den 9- årige skolen til Breivikbotn ivrer for helårsvei på bekostning av Sørøyveien. Dette betydde at alt annet måtte vike, og eldgamle veikrav som Sørøyveien måtte utsettes.

På kommunestyremøte ble det så vedtatt av et knepet flertall at en helårsvei skulle bygges.

 

Disse avgjørelser og vedtak må sees på bakgrunn av flere forhold.

For det første har vi de harde 30- årene, så kom krigen med etterfølgende nedbrenning av Finnmark og Nord- Troms, deretter gjenreisninga med optimisme og arbeid for alle.

Gjennreisninga begynte å ta slutt på begynnelsen av 60- tallet. Men så kom den kommunale sentraliseringen hvor folk begynte å flytte fra fjorder og nes til de mer sentrale og større steder i kommunene.

Den kommunale sentraliseringa holdt fram til ut på begynnelsen av 70- tallet.

Folk flyttet fra fjorder og nes, og steder som Dønnesfjord og Børfjord kan nevnes. Det ble gitt fraflyttingsbidrag med statsmidler til de som ville flytte.

Det er vel ikke til å stikke under en stol at det ble lagt ned en stor innsats i å få disse folkene flyttet til for eksempel Breivikbotn eller Hasvik.

 I 1965 ble det påbegynt bygging av ny skole i Dønnesfjord, og da var veien Breivikbotn- Dønnesfjord ført frem rundt Sluskefjellet men stoppet like etter bratthengene.

Noen år etter (mellom 1968 og 1972) flyttet stort sett alle fra både Børfjord og Dønnesfjord til forskjellige steder både innad i kommunen og utafor.

 

Det sier seg selv at når både Dønnesfjord og Børfjord ble fraflyttet så ble det en god del argumenter for fremføring av Sørøyveien borte.

Men det var likevel spredte politiske utspill opp gjennom 70 og 80- årene med argumentasjoner for å få påbegynt forlengelsen av denne veien.

Disse utspillene førte ikke fram, som vi nok alle har fått visshet om.

 

På 80- tallet ble det imidlertid etablert flere lakseoppdrettsanlegg i Dønnesfjord og det ble da naturlig nok presset på for å kunne få forlenget veien fra Sluskefjellet og ned til Dønnesfjordbotn.

Etter en del diskusjoner og betenkninger ble forlengelsen igangsatt ned forbi Gammelgård og videre mot selve botn av Dønnesfjord.

Veien ble ført frem ved hjelp av fylkeskommunale midler som en næringsvei til oppdrettsanleggene.

 

Oppdrettsanleggene er nå alle en saga blott og avsluttet av forskjellige årsaker.

 

På bakgrunn av manglende kommunale vedlikeholdsmidler til denne veien ble

vedlikeholdet av veien fra Slusken og ned til Dønnesfjord  overtatt av et veilag. Dette veilagets oppgave er å vedlikeholde veien, og består av hytteeiere og fritidshuseiere i området Dønnesfjord/Børfjord ibefattet Bøle, Klubben og Nordfjord.

 

 

 

 

 

Hasvik, den 15.04.09.

Arild Jenssen

 


Fylkeskommunen tar initiativ !

Vi har fått tak i kopi av protokollen for
Samferdselutvalget i Finnmark sitt møte den 30. September 1987. Her fremgår bl.a. Følgende:

“Veg til Dønnesfjord. Ekstrabevilgning i Fylkesutvalget. Ferdigtillelse av vegen.

Dønnesfjord var fraflyttet tidlig på 70-tallet, men stedet fikk nytt liv i og med etablering av fiskeoppdrettsanlegg der. Dermed ville det på ny være et transportbehov til stede, og det ble lansert tanker om å bygge en vegforbindelse over fjellet og ned til Dønnesfjord.

Disse tanker manifisterte seg i følgende som ble vedtatt i samferdselsutvalget høsten 1984 (sak 116/84):

“Utvalget vil i tilknytning til denne sak peke på at det også må finnes en løsning på kommunikasjonsproblemene som vil oppstå når signalanløpene av stedet Dønnefjord blir sløyfet i Galtenruta.

Samferdselsutvalget vil i denne sammenheng be om at det i 1985 blir igangsatt arbeide med å forlenge eksisterende veg i Breivikbotn i retning Dønnesfjord helt fram til Dønnesfjordbotn. Vegen gis enklest mulig standard.”

Det ble umiddelbart satt i gang planlegging av vegen, og hovedplanutkast forelå i mars 1985.

Den opprinnelige kalkylen lød på 2 mill. kroner, som skulle finansieres ved “lån” fra øvrige fylkesveganlegg mot tilbakeføring av midler ved årlige innsparinger i FFR`s båndrift som følge av kommunikasjonsomleggingen på Sørøya. Fylkesutvalget godkjente prosjektet og finansieringsmåten i november 1985.

Detaljplanleggingen av prosjektet ble gjennomført etter at det berørte reinbeidedistrikt hadde deltatt aktivt for å finne det beste trasevalg, og v åren 1986 forelå en endelig kalkyle på 2,2 mill. kr.

I tillegg til selve vegen er det også bygget en enkel flytebrygge ved enden av vegen i Dønnesfjordbotn.

Anleggsarbeidene ble igangsatt på forsommeren 1986, og vegen var til dels farbar tidligere i sommer. Vegen ble brøytet relativt tidlig i vår, og utgiftene til dette ble belastet anleggbudsjettet. Dette i tillegg til behovet for en del ekstraarbeider, førte til et behov for en ekstrabevilgning på kr. 300.000.-.

Vegen ble åpnet for trafikk og overlevert til Hasvik kommune den 17.sept.d.å. “(1987).

Denne vegstumpen på ca. 7 km. kostet Finnmark fylkeskommune 2,5 mill.kr.

Den omtalte kommunikasjonsomleggingen vedr. Sørøya (opphør av Galtenruta i sommerhalvåret) ble iverksatt  20.juli 1987.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Anita Nystad | Svar 04.04.2018 17.55

Det var mye opplysning.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

04.04 | 17:55

Det var mye opplysning.

...
09.12 | 17:13

Flott brev til Lotteritilsynet. Håper de snur i saken.

...
22.01 | 00:04

...
09.03 | 21:14

Mange hardt arbeidende blide mennesker.
Skulle ønske at vi fikk tak i flere gamle og nye bilder som kan legges ut på denne siden

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE